Det å skrive brev er fint. Det er også veldig fint å få brev. Jeg har egentlig ikke skrevet så mange brev før, men har virkelig lyst til å begynne med det. Det er egentlig litt gammeldags,ikke mange som gjør det lengre. Å sende brev med noen virker koselig. Å få brev, små brev, korte brev, store brev, kreative brev, eller andre type brev er fint. Det å sette seg ned om kveldene og skrive mange brev er noe jeg har veldig lyst til å gjøre. Så er det noen der ute, som er glad i å skrive, eller bare har lyst til å skrive brev med noen, så er jeg her.

Jeg trenger virkelig inspirasjon nå, og har brukt en stund på å se på bilder på flickr. De finfine bildene i dette innelgget er derfra, og er selvfølgelig linket. Jeg tror jeg aldri har lagt ut bilder fra flickr på bloggen, og tror ikke jeg kommer til å gjøre det så mange ganger heller.

 Bildene er linket.
Liker du å skrive brev? 

Jeg vet egentlig ikke. En følelse som ligger et sted inni deg, som du ikke klarer å forklare. Du føler deg tom, som om du har brukt opp alt. Det er akkurat som om du ligger i vannet, du vil synke, selv om du kan svømme. Du vil gråte, men ingen tårer kommer. Noen ganger er du så forrvirret at du vil skrike så høy du kan, så lenge du orker. Nei, jeg vet ikke hva det er. Du vil bare hjemme deg fra virkeligheten, hvertfall idag, og kanskje i morgen. Hva det er, klarer jeg ikke engang finne ut selv. Kanskje det er meningen. Jeg vet egentlig ikke.
Det er akkurat som om du har mistet muligheten til å føle. Som om følsene bare blir sugd ut av kroppen. Men likevel kan man ha denne rare følelsen, som du ikke kan forklare. Det eneste du vil er å si det som det er, du vil snakke rett fra hjertet. Men det er akkurat som om hjertet har stoppet, det vil ikke dele noen ting.
Du vil stå i dusjen i timesvis, for det eneste du vil er å holde deg for ørene, og høre på lyden av vannet som treffer hodet ditt inni deg. Du vil bare løpe vekk, vekk fra alle tankene. Men det kan du ikke, for det er dine tanker, de sitter fast inne i hodet ditt. Du skulle bare ønske at du trengte å lytte, at du mistet stemmen, og ble usynelig. For da hadde du sluppet å bekymre deg, men du vet at det ikke ville gått.
Du vil bare sitte på rommet ditt. Alene, bare du og boken din. For da kan du skrive, og skrive, og det får deg faktisk til å føle deg litt bedre. Men det skjønner ingen andre. Nei, det eneste jeg egentlig vet, er at denne rare følelsen virkelig kan ta overhånd. Men det jeg også vet, er at det vil går over etterhvert.

 Har du noen ganger en rar følelse, som du ikke kan forklare?

I flere uker nå har jeg tenkt på en liten ting, og det er at jeg kanskje har lyst til å spørre om det er noen der ute som kunne tenke seg å være modell for meg? Jeg har lyst til å ta flere portrettbilder, men trener nye modeller. Det hadde jo egentlig vært litt kjekt, om det var noen av dere som kunne tenke dere det. Men så er det en annen tanke som ødelegger denne finfine tanken, og det er at jeg egentlig ikke har tatt så veldigveldig mange portrettbilder før. Den første fotoshooten jeg hadde, var med Ina Maria. Jeg er så utrolig fornøyd med den shooten, til å være den første. Så har jeg hatt en med Marit og Frida, og jeg fikk også en del finfine bilder av dem. Men så tenker jeg, hva om det ikke blir så mange vellykkede bilder neste gang? Men det er bare det at jeg syns det er så utrolig gøy. Og så har jeg så mange nye ideer jeg vil prøve ut, men får ikke gjort noe siden jeg ikke har noen modell. Uff, jeg vet ikke helt enda.

Men hva syns dere om denne tanken?
Kunne du tenkt deg å være modell?